Jobb, kjæreste, pus og hus
På tide å knote ned noe svada her igjen tenker jeg.
Her er egentlig alt som før. Jobb er gøy, kjæresten er fin, katten er gal, og husjakten fortsetter.
Jeg storkoser meg på jobb. Absolutt alt er gøy. Mulig jeg er enkel å engasjere, men pyttsann. Moro er det! Nå har vi fått inn ei ny, ettersom han jeg har jobbet sammen med frem til nå går over i ny stilling på onsdag, så det blir travle tider for min del fremover, med opplæring og dobbelt opp med arbeidsoppgaver. Men, det blir bare gøy. Har vært litt rolig i det siste, så det blir greit å få opp tempoet litt.
Kjæresten kom hjem i går etter å ha vært på jobb i 17 dager. Skulle egentlig kommet på onsdag, men på grunn av vind og drittvær ble han sittende på overtid til i går. Greit at han tjener utrolig bra på overtid, men det veier likevel ikke helt opp for det faktum at han ikke kan komme hjem når han skal. Jeg stemmer for at noen finner opp et bedre transportmiddel enn de teite parafinfuglene som bare står på bakken... Han kom hjem til slutt, og det var sånn ti ganger bedre enn forventet. Rart hvordan det å savne noen gjør at man blir enda mer glad i hverandre. Ja, vi er SYKT søte. *knis*
Den gale katten vår finner stadig på nye rampestreker. Det nye er å skru på vannet på badet når jeg sover, eller om morgenen etter at jeg har dratt ut. Sånn at når jeg da våkner/kommer hjem er det vann på hele badet, mens katten er klissvåt og storfornøyd. Han er unormalt glad i vann, og det ser ikke ut til at noe vi gjør kan få ham til å være som normale katter. Vi har til og med festet en strikk rundt kranen og håndtaket, for at han ikke skal klare å skru på vannet, men den har han nå funnet ut at han klarer å dra av på egenhånd. Møkkakatt.
Jeg var på visning på et digert hus på tirsdag, og ble forelska. Dessverre for oss var det flere som ble det, og huset endte opp med å gå for 810.000,- over prisantydning. DEMOTIVERENDE. Dette var et renoveringsobjekt, som det lett vil koste en million å oppgradere til dagens standard. Folk er helt syke. Skjønner ikke hvor de får pengene fra. De låner vel til langt opp over ørene tenker jeg. Suckers.
Vi har et litt sunnere syn på dette med penger enn mange andre har virker det som. Vi kunne fått mye mer i lån enn det vi baserer oss på når vi leter, men det er jo fordi vi ikke gidder å måtte snu på kronene når vi skal handle mat og sånt den dagen renta stiger. Vi vil ha hus, men fremdeles råd til å leve godt. Simpel logikk for vår del.
Nye visninger står for tur i uken som kommer, så får vi bare vente og se om det kanskje blir hus på oss denne uken. Jeg håper det, for nå begynner jeg å bli lei av å lete!
Talentløst
Som noen av dere sikkert har fått med dere tar jeg buss til og fra jobb. Normalt sett tar den turen ca. 45 minutter, maksimalt en time hvis det er mye kø. I dag brukte bussen TRE timer fra start til jeg gikk av (som forøvrig er siste stopp på hele ruta). Hvorfor? Jo, det skal jeg faenmeg si dere. Fordi politiet bestemte seg for å bruke SEKS timer på å rydde opp etter ei ulykke.
En fyr i en Opel Vectra parkerte i fronten på en diger tankbil. Skikkelig ille. Bilen var knust, og mannen ligger kritisk skada på sykehuset. Selvfølgelig en tragisk sak. En annen ting som er tragisk er "arbeidet" politiet har utført. Ulykken ble meldt inn ca. kvart over ett i dag. Et kvarter senere var politiet på plass (et kvarter? Really?) og begynte å dirigere trafikken forbi osv. Så, etter noen timer, bestemte de seg for å stenge veien fullstendig, i begge retninger, mens de ventet på "kriminalteknisk som skulle bistå".
Hva faen skulle kriminalteknisk bistå med? Enhver idiot kunne jo fortalt dem hva som hadde skjedd. Personbilen havnet over i feil kjørefelt og ble most i fronten på en tankbil. Frem med sprayboks og marker bremsespor og plassering av biler på bakken. The end. Resten av etterforskningen kan tas på et kontor. Det er fint lite vits i å stå og sperre veien for å diskutere hvorvidt det var et selvmordsforsøk eller ikke.
Men politiet er tydeligvis uenige i dette. De synes det var ufattelig lurt å sperre veien fra klokka 13 til 19 i dag, og på den måten skape en trafikkork og et kaos de fleste av oss sjelden har sett maken til. Flere tusen biler ble stående i kø, opp og ned langs hele Tananger - faktisk helt inn til Stavanger - mens politiet dreiv og klødde seg i rævva og studerte en knust Vectra. Slik idioti blir man lett varm i hodet av.
Også, mens man sitter der på bussen og har fint lite å ta seg til, begynner man å tenke på hvorfor køen ble så ekstrem som den ble, og svaret er jo såre enkelt; Det finnes ikke kollektivfelt. Her snakker vi en vei som fungerer som hovedfartsåre (faktisk eneste fartsåre til Sola, i riktig retning). En vei som daglig brukes av flere tusen, om ikke titusener, folk og biler. En vei som er preget av mye tungtransport, både i form av tankbiler med alt fra bensin til flytende nitrogen og lastebiler med containere og flere tonn tungt offshoreutstyr. Men kollektivfelt? Nei det har vi ikke sett.
Jeg blir kvalm jeg. Politikerne må snart våkne opp og se hvor ufattelig trangsynt det er å ikke satse på kollektivfelt mellom Sola og Tananger (og eventuelt også mellom Tananger og Sunde/Stavanger). Hadde det skjedd en ulykke da kunne trafikken ledes over til de to feltene i motsatt kjøreretning, også kunne feltene deles slik at de gikk hver sin vei. Så enkelt, så effektivt, så miljøvennlig, men akk så usannsynlig. Politikerne ser tydeligvis ikke hva slags ressurser som befinner seg i Tananger. Hadde de sett det hadde de satset på vei og utvikling i den retningen, men i stedet driver de og bygger rundkjøringer der de ikke trengs og legger fartsputer som må høvles ned dagen etter fordi de er for høye. Det er jo MYE smartere å bruke skattebetalernes penger på sånt.
Jul og greier
Blogg ja. Hrmf.
Julen er over, og har gått forholdsvis stille og rolig for seg. Kjæresten dro ut på jobb like før jul, så han måtte feire jul på plattform i skikkelig møkkavær i år. Jeg ble med foreldrene mine til ei tante, og der var det fullt hus og stormende jubel til langt på natt. Hurra.
Jeg/vi fikk mange fine gaver. Blant annet biffbestikk, forskjærssett, sjokoladekokebok og penger. Ellers fikk jeg smykker, såper og annet dilldall. Neste år regner jeg med en viss standard på det som ligger under treet siden vi innen den tid har kjøpt oss hus som må fylles opp med ting og tang. Detaljert ønskeliste kommer når det nærmer seg, men en sånn Kenwood kjøkkenmaskin kan alle bare notere seg allerede nå. En sånn SKAL jeg ha. Takk.
Av kjæresten fikk jeg årets fineste, og mest etterlengta, julegave, en Samsung Nexus. Storfornøyd! Han har fått litt klær av meg foreløpig, resten av gaven har han ikke fått enda. Satser på at han blir fornøyd.
Sånn ellers er alt som før. Jobb er gøy, kjæresten fin, og alt annet som normalt. Kan ikke klage, liksom.
Husmorskills
Når mannfolk handler sofa tenker de som regel ikke på at den trenger litt puter for å se ekstra fin og innbydende ut. Spesielt ikke når sofaen de kjøper kommer ferdig levert MED puter. At putene er i samme farge, og stoff, som resten av sofaen er ikke så viktig.
Jeg, derimot, syns det er mye koseligere med litt fine puter i sofaen. Problemet mitt er at jeg er kresen og svært sjelden gidder å bruke penger på ting jeg ikke er 100% fornøyd med. Ikke noe "Jooo, det går sikkert fint med den fargen" her i gården. Skal det være, så skal det være. Derfor har jeg de siste dagene sittet og sydd putetrekk. Stoff kjøpte jeg på nettet, glidelåser på Kreaktiv og puter (fyll) på IKEA. Totalpris for ni ferdig sydde puter; 426,-. Pluss ca. fem timer arbeid.
Symaskinen jeg har brukt er en gammel, tysk Pfaff 360 som ble produsert rundt 1950-60 engang. Den er gammel, men god - når den bestemmer seg for å virke. Den er ganske lunefull, og selektiv, når det gjelder hvem den vil jobbe for. Da jeg skulle begynne å sy bestemte den seg for å være veldig uenig, så første kveld av prosjektet gikk med til å banne høyt og pirke avkappede trådrester ut fra der undertråden sitter. Bruksanvisninga forsvant sikkert på sekstitallet, så det å få ut tråd som har surret seg fast når man ikke vet hvordan man skal fjerne deler er ikke bare-bare.
Pfaffen
Dagen etter bestemte jeg meg for å prøve igjen, men først Googlet jeg maskinen for å se om noen andre hadde hatt samme problem. Det var det ikke, men grunnen til det er nok at det finnes et eller annet smart menneske der ute som har tatt vare på, og publisert, bruksanvisningen til maskinen på internett. Lenge leve!
Så, med bruksanvisningen foran meg fikk jeg skrudd opp og smurt hele maskinen, så nå går den som ei klokke - og putene er ferdige.
Før. Ei stor pute (med alt for lite fyll), med kjipt trekk.
Etter. Den mørke turkise fargen er lik den som finnes i et stort bilde vi har hengende over treseteren.
Kvaliteten på bildene er ganske elendig, ja. HTC'en er ikke helt samarbeidsvillig lenger. Forhåpentligvis ligger det en ny telefon under treet om et par uker.
Julegavetips til kresne mannfolk
Snart jul. Alle gaver er kjøpt og ferdig innpakket, bortsett fra en. Kjæresten sin. Jeg aner nemlig ikke hva jeg skal finne på til ham i år.
I fjor var det veldig enkelt. To 2TB harddisker og litt småsnacks, men i år sier han at han ikke ønsker seg noe. Eller, hus er jo på toppen av begges ønskeliste, men det blir litt drøyt. Så er det jo sånn at han er teknofil++. Han har datamaskiner på hjernen, og hele boden vår er fylt med maskiner og skjermer. Et eller annet datarelatert er altså fullstendig unødvendig. Når man har en Drobo til nærmere 20k så har man det meste liksom.
Klær trenger han, men problemet der er at han bør prøve klærne før de kjøpes. T-skjorter og sånt har han for mye av, og skjorter og bukser må prøves. Så det nytter altså heller ikke å kjøpe klær. *grynt*
Jeg lurer altså på om det finnes noen som har forslag til noe man kan gi en nerdete, kresen offshorearbeider, som har alt, til jul?
Autotune og sånt
De fleste har nok sett disse før, men de fortjener å tas frem i lyset igjen uansett. FNIS.
Hurra for meg!
De fleste har vel fått med seg at jeg fikk ny jobb i september. Det jeg ikke har nevnt er at jeg "kun" har vært innleid via bemanningsbyrå. Sånt er kjipt. Derfor er jeg svært begeistret for å kunne fortelle at jeg nå - etter to måneder som innleid - har fått tilbud om fast ansettelse, bedre stillingstittel og mer lønn. Dette betyr altså at jeg skal fullføre kontrakten med bemanningsbyrået og deretter (fra og med 1. mars) være fast ansatt direkte i det samme firmaet som jeg nå er innleid hos, men da i en bedre stilling og med mer lønn. Sånt liker vi!
Tror ikke det er så mange som kan si at de har fått et sånt tilbud etter kun to måneder på innleiekontrakt, så dette er jeg faenmeg stolt av. Men, det skulle egentlig bare mangle at tilbudet kom, siden jeg er så sykt flink. Opplæringa som skulle ta seks måneder har tatt mindre enn to, og de siste to ukene har jeg styrt showet alene på jobb siden kollegaen min (som gjør samme jobb) har vært på ferie. Det har vært travelt, men det betyr bare at jeg har storkost meg. Utfordringer og høyt tempo er gøy!
Så nå er jeg fornøyd. Og kjæresten er fornøyd. Og alle andre er fornøyde. I går spanderte mamma og pappa middag på meg og Trond på Gamlaværket her i Sandnes for å feire. Forrett, hovedrett og dessert. Utrolig god mat, men dessverre nokså dårlig service. Vi ble sittende i 25 minutter før vi i det hele tatt fikk bestilt noe å drikke, og det blir litt for dumt når man bestiller mat og drikke for et par tusen i løpet av kvelden.
Sånn ellers er det lite nytt å komme med, bortsett fra at jeg har begynt å ta buss til jobb. HÆ?! Ja, jeg tar faktisk buss til jobb. Men nå snakker vi ikke rutebuss full av stinkende ungdommer, klamme dopvrak og frustrerte småbarnsmødre. Nei, her snakker vi luksusbuss med nedleggbare skinnseter, toalett og kaffebar. Til en hundrelapp i måneden. Arbeidsbuss er genialt. Det tar litt tid, i forhold til å kjøre selv, men når man sparer flere tusen hver måned i drivstoff-, bom- og bilholdutgifter er det absolutt verdt det. Bil har vi selvfølgelig uansett, men den står for det meste i garasjen og ser fin ut.
Einstein har nå blitt åtte måneder, og veier ca. 7kg. Stor, fin gutt! Blir spennende å se hvor stor han blir når han blir voksen. Da har vi (forhåpentligvis) flyttet på oss, sånn at han har mer plass å boltre seg på. Det trengs. Nå er han rakett over alt, graver i potteplantene, klatrer i gardinene, går på kjøkkenbenken, kaster vann på hele badet og er generelt ganske umulig. Men så blir han trøtt, og da er han verdens søteste pus allikevel.
Husjakt
Som nevnt tidligere er vi sånn halvveis på utkikk etter et nytt sted å bo. Drømmen er et gammelt, fint hus som vi kan kjøpe forholdsvis billig og pusse opp. Vi er ikke fan av den "nye" måten å bygge på, hvor man skal ha vinduer over alt og flate tak, så derfor ser vi helst på boliger som er litt eldre. Vi er i tillegg så heldige at vi har tilgang på kjempebillig arbeidskraft til oppussing, i tillegg til at vi er rimelig oppegående og nevenyttige selv, så det er ikke noe problem for vår del å kjøpe noe gammelt.
Vi har kikket en stund på det som legges ut på finn.no, og er mildt sagt sjokkerte over prisene på hus her i området. Nedslitte hus uten noen spesielle finesser går glatt for to-tre-fire millioner. Innimellom dukker det opp noen "kupp" som går for mindre, men disse er det ufattelig få av, og ofte er det så mye som må fikses på dem at prisen blir ekstrem til slutt uansett. Vi satser derfor på å legge oss et sted mellom tre og fire millioner for å få det vi vil ha. Vi har også god tid, så vi kan gå på hauger av visninger og følge med i markedet før vi i det hele tatt trenger å begynne å tenke på å kjøpe. Det er ganske fint.
Drømmen er et hus som dette;
Men sånn prisene er her ender vi sikkert opp med noe mer som dette;
Blir spennende å se hva vi ender opp med. Vi er i sparemodus, og sparer alt vi klarer, så til våren/sommeren har vi en god egenandel å vifte i trynet på bankfolka sånn at vi slipper 100% finansiering. Sånt er fint.
Middelaldrende brilleslange
Det hjalp tydeligvis å klage litt over manglende inspirasjon, for i dag kom jeg plutselig på noe jeg kunne skrive om.
Når jeg kjører til jobb kjører jeg på en smal, svingete vei som er så godt som folketom halv sju om morgenen. Sånt er fint for meg som er morgengretten og eksepsjonelt lite glad i folk om morgenen. Da får man tid til å våkne før man havner i kø, og man slipper å ligge bak dustesjåfører hele tiden. I alle fall pleier det å være sånn, men her om dagen var det ganske annerledes.
Jeg slengte meg i bilen og kjørte avgårde som vanlig innover på kjerreveien, og lå vel 10 over fartsgrensa *KREMT* da jeg plutselig havnet bak en som kjørte 45km/t i 60-sonen. Sånt blir man lett forbanna av når klokka er halv sju om morgenen. Spesielt når vedkommende i tillegg insisterer på å stoppe hver gang det kommer bil i motgående felt, for så å kjøre utpå og legge seg midt i veien igjen. Fremdeles i 45km/t, might I add.
Så prøver jeg å være sivilisert da, og blinker to ganger med lysene før jeg legger meg ut og viser at jeg vil kjøre forbi. Da presterer idioten å senke farten ytterligere, fremdeles plassert midt i veien, uten å se ut til å egentlig ense meg i det hele tatt. Sånt blir man enda mer forbanna av. Spesielt når klokka er halv sju om morgenen.
Etter ei mil bak denne dusten kom vi endelig til enden av kjerreveien og skulle svinge utpå hovedveien. Siden det sto 10-15 biler foran oss (og sikkert 40 bak oss) så jeg mitt snitt til å slenge bilen i park, hoppe ut og banke på ruta til han som kjørte foran meg. Litt forfjamset ruller en middelaldrende mann ned vinduet og sier "Ja?", som om alt var i sin skjønneste orden.
Så spør jo jeg så fint jeg kan; "Kan du faen ikke lese trafikkskilt du, eller er du bare ekstremt dum?", hvorpå idioten svarer "Neeei, jeg har glemt brillene i dag, så jeg tør ikke kjøre så fort!". Da rant det over for meg, og uten et ord til den middelaldrende mannen gikk jeg tilbake i bilen min og fant frem telefonen.
Jeg ringte like så greit til politiets tipstelefon (ja, jeg brukte handsfree) og gav dem skiltnummer og en beskrivelse av sjåføren, sammen med en fin forklaring av kjøringa hans og det han hadde sagt da jeg snakket med ham. Politimannen som svarte ble helt stum og lurte på om jeg tullet, før han ba meg holde linja og sendte ut en patruljebil. Heldigvis for meg skulle gubben samme vei som meg, så jeg kunne fortelle han i telefonen nøyaktig hvor idioten befant seg.
Knappe fem minutter senere kom en politibil med blålys opp bak meg, kjørte forbi og fikk stoppet han som kjørte foran meg. Da jeg trillet forbi busstoppet der de sto smilte jeg og vinket fint til den middelaldrende mannen. Han så meg sikkert ikke. Han hadde tross alt ikke brillene på seg.
Altså. Hvor uansvarlig og dum går det an å være? Jeg trodde seriøst ikke at det fantes mennesker som var SÅ dumme. Nok en gang ser jeg at jeg må nedjustere min omtrent ikke-eksisterende tro på andre mennesker. Det finnes ikke håp.
Ambivalens
Jeg har et ambivalent forhold til bloggen for tiden. En del av meg har lyst til å skrive hver eneste dag, om alt og ingenting, mens en annen del av meg ikke har lyst i det hele tatt.
Enkelte dager har jeg hundre idéer til ting jeg vil skrive om, men som oftest har jeg absolutt ingenting å skrive om. Det er grenser for hvor mye man gidder å skrive om katten liksom.
Idéene har også en lei tendens til å dukke opp mens jeg sitter på jobb og har hundre tall å holde styr på, eller etter at jeg har lagt meg om kvelden. Utrolig teit.
Så jeg vet ikke helt. Ender nok opp med å spy ut uinteressante innlegg en stund til, med mindre skrivelysten og inspirasjonen plutselig dukker opp på et passende tidspunkt.
Siste poster
Kategorier
Blogroll
- Alt du vet er feil
- Bøtta Pedersen
- Cindy
- Eirik Avvik
- Håkon
- Hanne Katrine
- Hverdagshelter
- Kong Halvor
- Linda